Trondheim - Oslo, for første gang...

Med en skrekk blandet fryd har jeg lenge gått og gledet meg til Den Store Styrkeprøven, aner ikke hvorfor jeg hoppet på sirkuset til Rune Opstad (kaptein) - men her er jeg "Den våteste Styrkeprøven i historien - fullført!"
Fredagen gikk veldig greit den, alt var topp organisert fra arrangøren sin side og støtte apparatet vårt var av den aller beste sorten - de organiserte alt det administrative for oss ryttere slik at vi kunne konsentrere oss med å psyke oss opp til dagen etter, lage nister og skru sammen sykkelen etter flyturen. Det var nok å gjøre for alle og ved midnatt kunne jeg krype til sengs med vekkerklokken på 0600. Natten skulle bli noe lengre enn fryktet, ja jeg var litt urolig, men alle Trondheims rånere hadde jeg ikke tatt med i beregningen. Det var som om hele Trondheims samling av rånere med nytt effektannlegg eller mangelen av tilsvarende hadde treff utenfor hotellrommet mitt, det endte med at jeg i ett tiden gikk ut på toalettet og stappet øra full av toalettpapir for så endelig å finne roen.
Det store diskusjons tema både fredag og lørdag morgen var været og bekledning. Hva blir det og hvordan kler vi oss? Vindtett, vanntett, løse armer og ben, ull eller super... spekulasjonene var mange og vel argumenterte helt frem til start ;)
Ut av Trondheim var det vått og dusk regn, allerede etter ti minutter fikk vi vår første punktering. Jaja, shit happens! Teknisk bil var på plass og fikk byttet hjul på sekunder og så bar det videre. Vi satt i gang kjede men med vekslende resultat, tror det var veldig varierende nivå i gruppen vår så etter hvert ble det parvis kjøring med rullering i front - ikke optimalt men det "funket" for oss :)
De første fire-fem milene var det vekslende opphold/dusk regn - men så satt naturen inn sin vrede! Tror de fleste av oss var våt til skinnet på minutter. Et ekstra klesbytte-stopp ble organisert og vi kunne korrigere antrekk i forhold til våre spekulasjoner som absolutt hadde undervurdert moder jord!
Fra setet føltes været ganske hardt, konstant regn og motvind, spruten fra sykkelen foran og det bitende kalde Dovrefjellet. Nedstigningen derfra ble litt kaldere enn ventet, i en periode var jeg følelsesløs på fingre og tær - tanken om "bare 300 km igjen til mål" ble tung å svelge. Min første psykiske trøkk på turen så langt.
Nedover Gudbrandsdalen kom temperaturen seg noe og jeg gikk frem i feltet en periode for å få i meg varmen, femten minutter i front gjorde susen. Våt men varm - det føltes mye bedre nå og verden såg mye lysere ut for min del. Stemningen i feltet tok seg opp og praten og fleipen var igjen å høre i feltet. Dette skulle vi klare, Dovre er lagt bak oss, da er det bare å "cruise" inn til mål... trodde vi!
Fra Dombås og ned til Lillehammer gikk det greit, høy fart, flatt og slakke nedoverbakker. Følte at vi spiste godt med mil der og at avstanden til mål minket.
Fra Lillehammer og sørover kom mørket og med mørket kom også stillheten og alvoret i feltet. Til tider hørte jeg bare suset fra naboens karbonfelger. Merket også at kroppen kom inn i en ny fase hvor mitt energi lager var tomt, nå var det bare tilført karbo og fettlageret som skulle til pers. Alt over 130 i puls var tungt og tærte veldig på kreftene. Jeg jobbet hele tiden med å tenke positive tanker, fokusere på noe annet og understreke for meg selv hvor lite aktuelt det å bryte var! Jeg satt faktiskt å tenkte på båtturen som Alan har lovet meg (i hans nye båt), jeg lekte med tanken om at dette hadde vært noe for "Team Datakjeden" og selvfølgelig den kalde Ringnes (av mangel på noe annet enn Hansa) pilsen som ventet på meg i hotellets minibar! Det plaget meg faktisk at det var Ringnes, men jeg slo meg til ro med at Ringnes får duge denne gangen. Neste år skal egen Hansa pils medbringes for anledningen!
I tillegg dukket det opp enda et problem, mine to uker gamle bremseklosser var spist opp av regn, sand og Dovrefjell - jeg måtte faktisk legge meg bak i feltet for å spare bremser. Det var i perioder metall-mot-metall noe som ble svært så risky i nedover bakkene og spesielt i et tett felt med 27 mann. Gav beskjed til Christian (vise kaptein og sambandsmann) om at jeg trengte bremsekloss skift ved neste stopp - noe som ble kommunisert via walkie-talkie tilbake til servicebilen. Jan Wilhelm (service mann) stod parat og reserve sykkel ble stilt til min disposisjon mens service teamet fikset sykkelen min. Tjue minutter senere ble jeg vinket til siden og min sykkel stod klar med nye klosser fremme.
Det var utrolig deilig å få min egen sykkel tilbake - ikke noe "gærnt" med reserve sykkelen, men når jeg fra naturen sin side er størrelse 50 og jeg tror reservesykkelen var størrelse 56 sier det seg selv egentlig ;) Følte jeg hadde en sånn gammel "veltepetter" mellom beina, sånn sykkel med høyt ratt, stort hoved hjul og lite bak hjul ;)
Vi passerte Gardermoen og jeg tenkte herfra tar det 24 minutter med flytoget, er ikke langt igjen nå, men så feil kan man ta! Det gikk i sikk-sakk nedover mot Oslo, var innom hver eneste bygd og forsted til Oslo, for så å passere Jessheim en time senere - da skjønte jeg at dette kom til å ta tid....veeeeeldig laaaang tid...zZZzzzZz
I traktene rundt Jessheim duppet jeg av ett lite sekund, skvatt så til og bråvåknet som et resultat av dette - jeg skvatt så kraftig at jeg tror kroppen holdt på å få overdose av naturlig adrenalin - duppet ikke mere den kvelden ;)
Har alltid kategorisert Østlandet som flatt og solfyllt med et stabilt klima, etter Styrkeprøven har jeg fått et nytt bilde av Østlandet. De har nesten mer regn enn Bergen og jammen finnes det bakker der og! Opp og ned, opp og ned igjen....skulle disse bakkene aldri ta slutt?! Vi hadde som mål å fullføre på 18 timer og min kropp var mentalt innstillt på det. Når pulsklokken min viste 19.xx.xx tenkte jeg at "er det strafferunder eller?!", "kan ikke disse bakkene ta slutt snart!?" helt til en lys blondine i veikanten skrek til oss "bare 14 kilometer til mål gutter!" - det gikk da opp for meg at jeg ville klare det. Den Store Styrkeprøven fullført syv minutter bedre enn mitt personlige mål på tjue timer! 19 timer 53 minutter og ett sekund...ikke så verst for en nybegynner :)


Til slutt vil jeg bare understreke min begeistring til service teamet vårt, de gjorde en fantastisk jobb med innlevelse, humor og en utrolig service-innstilling. Jeg kan ikke gjøre annet enn å ta av meg hatten for alle tre: Jan Wilhelm, Bjarne og Andre - tusen, tusen, tusen takk! :)

En fantastisk opplevelse og litt av en gjeng...takk for turen!


Flere bilder fra turen finnes på: melkesyre.no